En tekst av Anja Bjørshol

 

Lytt, sa du. Se, sa du. Ser du? Lytter du? Jeg lytter. Jeg ser. Omsluttet av landskap. Lukker øynene og kjenner lukten av våt skog. Blomstereng. Salt sjø. Jeg hører bølgene. I skogen? Er det sant? Ja, sa du. Alt blir sant hvis du vil det hardt nok. Jeg vil. Og bølgene slår mot eiketrærne. Lianene streifer huden. Du går med fjellstøvler på stranden og bærer surfebrettet på hodet. Du vet aldri hva som dukker opp rundt neste sving, sa du. Jeg lærer. Jeg står på toppen av fjellet, og hører fortsatt havet. Alt er mulig. Bare du vil det hardt nok. Du stopper aldri. Alltid i utvikling. Du lytter. Du lærer. Du deler. Uredd. Rosa og rødt var noe man en gang ikke satte mot hverandre. Alt er lov, sa du. Tror du det finnes sånne regler i naturen? Der står fargene tett i all sin brakt. Vi står i ditt landskap. Omsluttet av fargene, formene linjene som danser. Flatene som krummer seg. Strekker seg. Tar plass. Gir plass. Plass til oss. Sammen. Kjenner vinden i håret. Duftene fra naturen. Alt er der. Det er som å være punk i joggesko.

Jeg løper inn i ditt landskap mens jeg lytter til girl in red som synger You Stupid Bitch. Alle er med, ingen holdes utenfor. Du forener fornuft og lekenhet. Kjenner ungdommen pumpe i brystet. Uredd. Men du vet, vi vet, vi er sårbare. Se, sa du. Lytt! 

Kraften og det sårbare i ett. Koloritten. Din palett vitner om et blikk som ser. Som har sett. Som sanser. Driftes. Utforskning i format og tid. Du bringer ditt landskap inn. Hvor det forflyttes, og endres i rom etter rom. Aldri det samme. Utvikling. Hele tiden i endring. Øve øve øve. For å bli verdens beste trommeslager må man også kunne være tannlege for maur, leste jeg fra Onkel Monokkel da jeg var liten. Det er sånn. 

På toppen av klippen står du, og vet at øvelse gjør mester. Sporene bak deg vitner om skarpe svinger i snøen hvor nøling ikke er tillatt. Over blånene høres latteren som blir til toner på himmelen hvor nordlyset kaster sitt magiske lys tilbake som svar. Alt er sant. Du skaper denne verden for deg. For oss. I kunsten. I livet. Akkurat nå. Magien i penselstrøk på rått lerret. Det skapes virkelighet. Det skapes drømmer. Det svinger. Jeg synger, og danser inn i dine omsluttende farger. Punk i joggesko. Puster. Og vet at det finnes håp. Håpet i kunsten som viser vei og åpner opp, bare man våger. Du våger. Du er uredd. Du leker. Du vil. Og landskapet ditt er åpent for oss. For alle. Du tar oss inn. Takk.

----------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------

 

Malerier som vekker glemte minner

Av Elisabeth Mathisen

 

Jeg står i Kristin Rombergs atelier i Fredrikstad. Det store avlange rommet er fylt med malerier, fra gulv til tak. Oppspente lerreter og bomullstekstiler montert på vegger og hengende fra tynne snorer. Hun inviterer meg til å løfte maleriene som henger over hverandre i lag på lag. Å bevege meg mellom formatene som jeg gikk i en skog. Romberg er kjent for sine malerier av steders atmosfære og energi. Jeg ser solgløtt mellom grønne bladformer, render av hvite strøk som minner meg om melk, livgivende kilder, skog, jord, steinformer og vann som renner. Enda Rombergs billedspråk er abstrakt, vekkes kroppens minner til live. Jeg fornemmer landskap og natur, lukter, himmel og hav, kjente og eksotiske rom, jordens indre varme. De abstrakte formene blir til nære sansbare opplevelser hos betrakteren. Fargene i maleriene er klare, men holdt i mye grønt og brunt, som brytes av for eksempel en rosa form, og det oppstår et møte mellom lys og mørke, dag og natt som representerer naturens syklus. I Rombergs billedunivers er det fargenes intensitet som dominerer. Brede penselstrøk og kunstnerens fingerstrøk er synlige i flere av maleriene, en berøring som peker mot selve maleprosessen og det performative hun inviterer til. Formatene er store, jeg må bevege blikket og løfte det for å iaktta hele motivet, og slik kommer jeg tettere på som betrakter, jeg blir liten i forhold til formatene og overgir meg til fargenes livsbejaende energi. Maleriene oser av fruktbarhet og overflod, gjerne overskudd, en tro på livet og naturens helbredende kraft, og maleriets evne til å formidle denne kraften. Motivene er både i bevegelse og stillestående, som et frossent stykke tid, et minne om en reise til et sted som er sansbart i ettertid. Maleriene til Romberg har denne egenskapen for meg; de tar meg med innover og innover, til steder jeg har vært på som jeg har glemt i tiden som har gått, erfaringer i naturen som blir vekket i kroppens hukommelse, og til en ny erfaring i dette møtet. Jeg tenker på skog, hav og fuktig jord, lyden av en fugl, men jeg ser den ikke, ingen av disse elementene er synlige i Rombergs abstrakte motiver, det er assossiasjonene som fremkaller de figurative minnene, finstemt, lyrisk og taktilt.  

 

-------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------- 

Å høre til

Med mitt kunstnerskap kan jeg uttrykke min undring og nysgjerrighet på denne verden vi lever i. 

Verkene mine er en intuitiv improvisasjon av naturen og inntrykk fra mitt daglige liv. Gjennom en prosess med psykologisk realisme omstruktureres visuelle elementer til en abstraksjon av landskap og figurasjon. Hvert verk utvikler seg til sitt unike uttrykk i en kombinasjon av former, farger, streker, rytme og balanse. Ved hjelp av flere visuelle lag, trekker jeg betrakteren inn i et tenkt landskap, inn i en fargerik, dynamisk verden som svever mellom det subtile og det representative. Jeg jobber med en kroppslig tilnærming til maleriet. Jeg undersøker mulighetene i mitt medium, ved å bryte det etablerte konseptet med lerret på blindramme. Isteden ser jeg på lerretet som et selvstendig rom og jeg utforsker hvordan maleri kan nå utover den tradisjonelle rammen på ukonvensjonelle måter. Hengende på veggene i lagdelte komposisjoner og hengt opp svevende i rommet, blir man oppmuntret til et mer kroppslig engasjement. Arbeidene henger på tvers i flere visuelle plan. De manøvrerer mellom overflate og dybde, stillhet og bevegelse, og danner et skiftende landskap. Installasjonen oppmuntrer til menneskelig forbindelser i møte med hvert maleri og i sin helhet. De tilstedeværende må sirkulere rundt og forhandle om mellomrommene mellom lerretene, slik at hvert maleri sakte avslører seg selv. 

Arbeidene har en sterk tilstedeværelse. De presenteres noen ganger i lag på lag over hverandre, andre ganger som en 

speiling. Blikket blir kontinuerlig trukket fra det ene maleriet til det neste og skaper en tidsmessig utfoldelse. Denne 

lagdelingen etterligner også materialiteten i selve maleriene, hvorav noen er ville og fargesterke, mens andre er definert 

i sin enkelhet. 

Som en del av et større økosystem prøver arbeidene mine å fremkalle naturen, noe som oppstår hver gang jeg maler. 

Mine malerier inneholder referanser til miljøet rundt meg. Jeg reiser mye og maleriene mine blir ofte laget på disse reisene. Uganda, Italia, Lofoten eller Costa Rica er noen av stedene jeg har arbeidet på. Hele mitt kunstnerskap er en ikke-verbal kommunikasjon mellom opplevelser, minner, forskjellige atmosfærer og landskap. Reisene mellom minner og virkelighet har etterlatt dype inntrykk og lar meg se ting annerledes. Stemningene og følelsene som maleriene mine gir er mye viktigere for meg enn referanser til naturlandskap, byer og hendelser.